Si ja til livet, er parolen i Sally Potters poetiske lek der erotisk gnist og lidenskapelig glød får bryne seg på politiske realiteter.
Denne visuelle, sanselige og fyrige film bærer preg av Sally Potters sans for - og kunnskaper om - dans og bevegelser. Det er mye å flire av her; mat for både hjerne og hjerte. Men også med utglidninger i pompøse skvaldrerier.
«Hun» (nydelig spilt av Joan Allen) lever i et ekteskap like sterilt som parets hvitbekledte og støvfrie hjem. Der huserer en rengjøringshjelp med filosofiske betraktninger over støvfnuggets betydning i et menneskeliv. Damen er som koret eller en kommentator i et klassisk drama - et artig grep fra Potters side.
«Hun», som jobber i vitenskapens tjeneste, møter «ham» - en libanesisk kokk, opprinnelig kirurg. Dermed er det duket for et erotisk og sensuelt samspill der de to med skarpskodd presisjon både åpner opp latente følelser og brutalt skjærer i de åpenbare kulturkollisjoner som finnes.
Potter bruker verseform, som hos Shakespeare. Det fungerer bra, fordi det understreker det tidløse i selve dramaet. Men tekstlig er variasjonene mer ujevne. Potter baler med de dypeste eksistensielle spørsmål om livet, kjærlighet, religion og politikk. Det blir i meste laget. Vekslingen mellom innsiktsfulle betraktninger og ren pludring blir enkelte ganger masete.
Men som en livsbejaende fortelling om kjærligheten mellom to mennesker, er «Yes» et poetisk pustehull av en film.
BORGHILD MAALAND