Pop-pønkere i ny, men gjenkjennelig tapning.
Det mest fremtredende ved Surferosa i 2005 er nok Mariann Thomassens vokal, som har gått fra å være effektivt vulgær-vrælende til å inneha en atskillig mer dempet følsomhet. Dermed mister hun mye av personligheten i stemmen, men den bæres opp av lekne og oppfinnsomme låter med sterk retrofølelse et sted mellom Garbage, Briskeby og Blondie. Friskheten i uttrykket er nemlig heldigvis intakt («Wolf Riders», «Royal Uniform», «Human Fool»), noe som fremdeles er Surferosas store styrke; denne skamløse flørten med noen av de mest utskjelte sidene ved åttitallet som de likevel makter å få et dagsaktuelt, moderne brygg av.
STEIN ØSTBØ