None
Øyeblikket kommer etter noen dagers testing. Jeg løfter opp lokket på min Nintendo DS, skrur den på, starter «Nintendogs» og roper på min virtuelle hundevalp.
Valgjerd løper mot meg, logrer viltert med halen og bjeffer lystig - tydelig glad for å se meg. Jeg tar Nintendo DS-pennen og bruker den nederste, trykkfølsomme skjermen til å klø henne bak øret.
Mens min lille simulerte hund legger hodet på skakke, snurper igjen munnen og myser på meg med smale, fornøyde øyne, slår det meg:
None
- Valgjerd?
- Voff voff!
- Knel!
Hun setter seg, og jeg gir henne en ny omgang med stolt klø-kos mens jeg sier «flink jente» med gla'stemmen min. Tilfredsstillende på flere plan.
Nei, «Nintendogs» er neppe noe jeg kommer til å ta med meg overalt. Jeg er nok et godt stykke utenfor målgruppen, og jeg utelukker heller ikke at spillet kan bli noe kjedelig for enkelte etter at den umiddelbare gleden har gitt seg.
Men øyeblikk som dette, er nok til å få meg til å forstå betydningen og effekten av dette spillet.
Skjønt «spill» blir ikke dekkende i det hele tatt. Dette er et avansert «Tamagochi», en hundevalpsimulator hvor du skal lære opp den vesle krabaten til å gjøre forskjellige triks. Du kan gå tur og leke med den, delta i forskjellige øvelser og konkurranser og simpelthen bare kose og stelle med den.
Du kan i tillegg ta med deg hunden din ut og la den leke med andre «Nintendogs»-hunder via trådløst nettverk. Lærere i det ganske land: Stålsett dere.
Du bruker kun den trykkfølsomme skjermen til Nintendo DS-maskinen samt den innebygde mikrofonen til å gi stemmekommandoer. Den kunstige intelligensen sørger for at hundevalpen din oppfører seg så naturlig som mulig.
None
Dermed tror jeg vi kan snakke om en av høstens aller største spillslagere. I USA og Japan har folk gått mann av huse for å skaffe seg «Nintendogs», og det ville overraske meg stort dersom det samme ikke skjer her i Norge.
OK, virtuelle hundevalper er ikke på langt nær like kos som den virkelige varen, det prøver jeg på ingen måte å påstå. Men «Nintendogs» er så søtt og tiltalende at det burde komme med advarsler mot diabetikere.
Det viser også, i likhet med Sony-roboten Aibo, at det er mulig å knytte sterke bånd til virtuelle skapninger.
Og det er dette som hever spillet fra å være et supersøtt tidrøyte, til å bli en forbløffende milepæl i den teknologiske utviklingen.
Så får vi bare krysse fingrene og håpe at den teknologiske utviklingen ikke starter med «Nintendogs» og ender opp med «Terminator».
PS: Spillet er i salg fra fredag. Enhver likhet mellom navnet på hunden min og virkelige personer er naturligvis helt, helt tilfeldig...