Pussig og nokså mislykket storby-«western». Som dog har sine gnister.
Det er et samtidsdrama, likevel en «western» fordi den så klart bruker sjangerens mytologi og klisjéer.
Det handler om fire «brødre», to hvite og to fargede. Blant Detroits mange adoptivbarn var disse de aller verste. Så umulige faktisk, at bare den formidable sosialarbeideren (voksne Fionnula Flanegan) selv var i stand til å gi dem et hjem og en oppvekst, samhold og kjærlighet.
Når «mamma» blir drept som et tilsynelatende tilfeldig voldsoffer, samles brødrene for sorg - og hevn.
Et klassisk western-susjett. Når det er sagt, skal man kanskje heller ikke spørre for mye etter logikk og sammenheng og heller forsøke å følge skjebnedramaet. Det går ikke an her. Overdrivelsene er for ville, for usammenhengende og altfor sentimentalt sydd sammen, til at man tror på noe som helst.
Sting av omsorg og ekte brorskap, samt noen doser ram og rammende macho-manerer, redder lite.
JON SELÅS