None
Med PlayStation Portable-spillet «Burnout: Legends», er det elleville bilspillkonseptet til Criterion krympet ned i lommeformat. Det fremstår som en slags «greatest hits», med elementer fra de tre første spillene i serien.
Ikke så alt for spennende for oss som kjenner serien godt fra før altså. Og selv om det ikke er helt uten sjarm i enspillerdelen, fremstår «Burnout: Legends» her som en heller blek kopi av sin konsoll-storebror.
I utgangspunktet er det snakk om et hyggelig gjensyn med velkjente baner. Serien har fått såpass fotfeste nå, at vi allerede kan begynne å snakke om varm nostalgi.
Men etter hvert som man beveger seg opp i klassene og farten økes, overlates litt for mye til tilfeldighetene. Litt som å sitte 20 meter unna TV-skjermen og forsøke å unngå hindere i veibanen.
Personlig trengte jeg ikke å spille særlig lenge før jeg begynte å savne TV-skjermen. Og da blir denne håndholdtversjonen ganske overflødig.
Men nå er ikke enspillerdelen beholdningen i «Burnout: Legends». Det er multiplayer som gjelder. I kamp mot kompiser vokser nemlig «Burnout: Legends» til å bli en særdeles underholdende affære, et sterkt vanedannende tidrøyte og en kilde til mye høylydt kniving.
Det er ikke uten grunn at min konkurrent i Dagbladet og jeg valgte dette spillet gang på gang under lange t-baneturer og flyplassopphold da vi nylig var i Tokyo sammen - til tross for at bagen var full av alt som kunne krype og gå av vellykkede multiplayerspill til PSP.
Totalt sett, foretrekker jeg «Ridge Racer» og «Wipeout Pure» når jeg trenger racing-doser på PSP. Men med sin svært morsomme og vellykkede multiplayerdel, følger «Burnout: Legends» hakk i hæl.