Fire tiår og 33 album med den samme stampende, trauste boogierocken - man kan vel si at få band har levd opp til sitt eget navn i like stor grad som Status Quo.
Samtidig som «The Party Ain't Over Yet» bare er en evinnelig repetering av gammel suksessoppskrift tuftet på det samme forbanna gnåleriffet, kan man vel heller ikke kreve eller ønske at et så karakteristisk band som Quo skal gjøre noen drastiske fornyelser på sine gamle dager.
Og når det er sagt, kan man egentlig ikke unngå å føle en slags respekt eller sentimental tilknytning til et band som alltid bare har vært der. Det er som en gammel nabo du stadig irriterer deg over, men som du likevel kommer til å savne litt når han dør.
Så av nostalgiske grunner kan man si at dette er et helt greit album: ingen milepæl i musikkhistorien, men en verdig markering av - om ikke avslutning på - en lang karriere.
KIKKA KROG