Lett å like, lett å la seg irritere av.
Som mange andre rock-band med fartstid fra åttitallet, har også Bon Jovi snudd bunken og startet på nytt, stolt mest på seg selv og gjør nå ting slik de gjorde i starten. Det vil si enkle, iørefallende kraft-rockere med et par obligatoriske innsmett av sviskepregede ballader og med nyvunnet tekstmodenhet. Slikt kommer jo med alderen. Og det skal innrømmes; tittellåten, «Who Says You Can't Go Home» og «Last Man Standing» er både friskere og mer likandes enn det meste som har kommet fra New Jersey-rockerne de siste årene. Derimot blir låtresepten etter hvert kopiert litt for mange ganger, gitarveggene blir bare massive og Jon Bon Jovis vokalteknikk vel anmassende. Men bevares, det er ennå liv i noenogførtiåringene...
STEIN ØSTBØ