For to år siden ga danske Mew ut det umiddelbart storslagne og nærmest sjokkerende vakre albumet «Frengers». Når de nå kommer med oppfølgeren, har de hevet ambisjonsnivået ytterligere; det kreves minst et tosifret antall gjennomlyttinger for å trenge gjennom den første «forvirrende» lydmuren, som i begynnelsen fremstår som et sammenhengende støybelte uten hits eller nynnbare melodier. Men så begynner man å oppdage det - bandets genialitet avdekkes litt etter litt. Melodiene krystalliserer seg og får delikate former. Jonas Bjerres englevokal får mening. Det som først opplevdes som en grums av gitarstøy, pianoklimpring og synthutskeielser, blir til en imponerende mosaikkdekorert katedral av vellyd. Og det beste er følelsen av at nye åpenbaringer venter deg ved neste gjennomlytting. Det er nesten betimelig å bli litt høystemt og oppsummere med den religiøse forhåpningen: «Nå forstår jeg stykkevis. Da skal jeg forstå full ut.»
KIKKA KROG