Mosserockere med lovende «fransk» åpning.
Den siste tiden har Superfamilys elegante, åttitallsromantiske single «Taxi Dancing» levd rettmessig fett på både P3 og NRK Svisj. Derfor er det gledelig at også resten av debutalbumet «Back In Paris» i det store og hele lever opp til forventningene. Vel, de som forventer at «Taxi Dancing» er toneangivende for platen, vil nok få seg en overraskelse. Albumet er like uforutsigbart som årets valgresultat, men det er generelt hardere og mer rufsete enn hva førstesinglen antyder.
Vokalist Steven Wilson synger til tider imponerende bra, der han veksler mellom inntrengende råhet og utagerende lystighet - i låter der punk og korharmonier går like naturlig sammen som pølse og vaffel i Moss. Første halvdel av platen er en evig opptur, og den når sitt høydepunkt midtveis i «Rendez-Vouz A Pasloup». Dessverre er ikke resten av platen like interessant. Jeg vil anta det er som med pølse i vaffel; etter halvveis i måltidet er det ikke noe godt lenger.
KIKKA KROG