New York City er under beleiring av snø og kulde. Lucas Kane sitter på et restaurant-toalett og skjærer seg selv i armene med kniv. Han er i en transelignende tilstand, og i korte glimt ser vi en kappekledt skikkelse - omgitt av stearinlys - som styrer bevegelsene hans.
Kort tid etter er han en morder. Og det er da kontrollen gis til spilleren.
I klassisk eventyrånd må du sørge for å gjøre deg så presentabel som mulig før du forlater toalettet og restauranten. Vaske bort blodet fra hendene, gjemme mordvåpenet, vaske gulvet - den typen ting. Senere må du blant annet sørge for å betale regningen din før du forlater åstedet.
Hele prosessen kan løses på flere forskjellige måter. Jo mer effektiv, grundig og omtenksom du er, jo mer vanskelig blir det for politiet å finne deg.
Det vil si - jo mer vanskelig blir det for DEG å finne deg.
I en herlig twist, får du nemlig i «Fahrenheit» styre både Lucas og de to etterforskerne Carla Valenti og Tyler Miles. Bytte og jeger. Valgene du tar og fremgangsmåten du velger har direkte påvirkning på både historien og hvilke muligheter du har når du bytter side.
Og vi snakker om REELL påvirkning her. Hva du har valgt å si i samtaler med andre, rekkefølgen på oppgaver du har løst og måten du har gjennomført en sekvens på endrer spillets videre gang. Effekten er at du virkelig føler du former din egen spillopplevelse, at du hele tiden må gruble over valgene du gjør. Ofte med korte tidsfrister.
Det er her «Fahrenheit» virkelig strutter av skaperglede, oppfinnsomhet og pur spilleglede. Det er dette - i kombinasjon med historien som fortelles - som gjør dette spillet til et av årets beste.
Spillet er bygd opp som en film - det vil si, som råmaterialet til en film. Du sitter som en slags blanding av redigerer, regissør og skuespiller og syr sammen de forskjellige elementene til en helhet.
Din rolle er med andre ord en blanding av deltaker og tilskuer, en blanding man normalt sett skyr unna i spill hvor handling er viktig. Det er deltakelsen som ofte hever spillopplevelsen eller sliper ned de skjærende kantene til en dårlig historie.
Men her er historien glimrende, skuespillerne og dialogene likeså. Dermed blir kombinasjonen av å være både tilskuer og deltaker bortimot perfekt.
Hvilket man forøvrig ikke kan si om alt du møter i «Fahrenheit». Det nyskapende kontrollsystemet, som sørger for en uhyre vellykket konsollifisering av den tradisjonelle pek-og-klikk adventuresjangeren, medfører for eksempel at man sliter med å få med seg actionsekvensene i spillet.
Jeg TROR disse er svært heftige å se på, men jeg var alt for opptatt med å se på instruksjonene nederst på skjermen om hva jeg måtte gjøre med håndkontrolleren for å komme gjennom actionsekvensen i live.
De filmatiske kameravinklene gjør det også av og til vanskelig å styre de forskjellige rollene, det hendte støtt og stadig at jeg endte opp med å gå i sirkel i noen sekunder når kameraet skiftet vinkel. «Fahrenheit» skrangler rett og slett bittelitt i utføringen, selv om det aldri blir så irriterende at det påvirker den generelle spillopplevelsen i veldig stor grad.
Og spillet har uansett mer enn nok å rope hurra for. Historien er deilig skummel, oppgavene som må løses er herlig forankret i logikk (endelig et spill hvor man kan - og bør - gå på do!), skuespillerne er glimrende og musikken da, den nydelige musikken - signert ingen ringere en Angelo Badalamenti («Twin Peaks») - er utrolig stemningsskapende.
Hollywood har all grunn til å være bekymret. For med så gode filmatiske spill som dette, hvor du rives med og deltar i handlingen i steden for å være passiv, popcornetende tilskuer, er filmens fremtid under angrep.