Smadresimulatoren

Konseptet er enkelt.

Du spiller Hulken - den store, destruktive, grønne mannen hvis store mening i livet er å ødelegge absolutt alt som kan ødelegges. Kan det ikke ødelegges? Da finnes det ikke!

Og dette fasiliteres enkelt og greit ved å gi deg all den slagkraften du kan tenke deg. «The Hulk» er nærmest en lærebok over hvor mange måter du kan smadre, knuse og rett og slett pulverisere ting.

Derfor ligger det egentlig ikke så mye mer dybde enn dette til grunn.

Det er vel en historie her - jeg tror jeg så den et eller annet sted i løpet av timesvis med knusing - men den er neppe verdt å tenke på. Du er Hulken. Hulken knuse ting. Det er alt du trenger å vite.

«The Hulk» har nemlig den litt spesielle «Grand Theft Auto»-kvaliteten. Du vet du skal følge en eller annen tråd, men du glemmer deg bort i timesvis med utforskning og eksperimentering.

Utviklerne har med dette satset sterkt på frihet. Som Hulken får du menge deg i gigantiske områder - slik som en stor by - hvor du skal fullføre små jobber, som hovedsakelig består av å knuse en ting slik at du med så kort mellomrom som mulig kan gå og knuse enda en ting.

Som Hulken kan du hoppe opp i luften, løpe fra hustak til hustak, plukke opp biler og kaste dem på forbipasserende, slå mennesker helseløse og i det hele tatt forårsake stor materiell og menneskelig skade.

Du er altså forsikringsselskapenes store skrekk, og du må kvittes med.

Spillets soleklar kvalitet er følelsen du får av å utvikle deg hele tiden. Etter hvert åpner det seg nye måter å - ja, nettopp - ødelegge ting, slik som å kunne stoppe helikoptere i luften med bare nevene.

Synes du ikke det er kult, bør du fjerne hjernen din. Den er antakeligvis ødelagt.

Til tross for at «The Hulk» grafisk er noen steg tilbake i tiden, blir du presentert et sirkus av eksplosjoner og kraftig lyd. Du kjenner på kroppen at du ødelegger ting. Det kan knapt beskrives.

Spillet er en forholdsvis lang orgie av - igjen - ødeleggelse. Det blir litt historiefortelling inne i mellom, ettersom Hulken altså er på jakt etter det som kan kurere ham fra sitt «fengsel».

Det betyr slettes ikke at spillet varer evig, eller at repetisjonsfølelsen ikke melder seg.

Foruten avbrekkene der du skal kjempe mot såkalte «bosser» - eller kjemper - får du også noen bi-oppdrag kastet inn i suppa. Disse er forholdsvis enkle, kanskje litt kjedelige også. De opererer bare som en pausering mellom all den hensynsløse ødeleggingen av miljøet rundt deg.

Mangel på flerspiller er sår. Her hadde det vært potensiale for noen virkelige store spillopplevelser sammen med andre.

En mulighet hadde vært å skulle spille sammen på ett brett, og se hvem som kunne ødelegge mest mulig på minst tid. Hvor mange politibiler spillerne kunne mose, for eksempel.

Men tro for all del ikke noe annet enn at «The Hulk» er et utrolig morsomt spill. Det er destruktivt til de ytterste grader, og lyn vil trolig komme ut av ører og tær. Det bobler over av ren energi.

Kanskje er det også et av de beste superhelt-spillene på markedet, uten at det er en spesielt enestående godkjennelse i og for seg.

En veloljet smadresimulator er det i hvert fall!