Seks tøffe jenter utfordrer en ukjent grotte - og blir stadig færre.
Konseptet er velkjent: En gjeng av «villmarkens døtre» vil utforske en stor gammel grotte - og havner på villstrå. Det kunne egentlig holdt. På villstrå mellom sjakter og juv i stummende mørke tre kilometer under jordens overflate gir grøss nok for de mest nervesterke blant oss.
Befriende nok handler dette ikke om en gjeng lettskremte grøsserofre. Disse jentene har vært på tur og greid uforutsette braser før.
Dessuten: De har en forhistorie av ganske dramatisk art. Allerede er det en spenning dem imellom, av noe tidligere og uoppgjort.
Derfor er det helt unødig når filmen gjør enda ett av sine brå kast og går til ganske kreativ oppfinnelse av ekstremt blodtørstige, hittil ukjente skapninger i grottens dyp.
Det endrer historiens karakter fra en illevarslende, langsomt oppbygget historie, der psykologisk latente grøss ventet i allerede dobbelt dose - til en «spis-eller-bli-spist»-versjon.
Enkelte logiske brist (ingen av disse jentene ville lagt igjen kartene sine hjemme) og kreative huleboere til tross - «Nedstigningen» byr på fin bruk av genrens mange virkemidler (musikk, varsler, brå hendelser), og av grottenes mer naturlige, bekmørke redsler.
Og dermed atskillig grusomme grøss.
ELLEN MARGRETHE SAND