Sigur Rós har beseiret dysterheten og tomheten som preget 2002-albumet «( )».
Og den islandske kvartetten fremstår på den nye platen «Takk ...» som en mye lykkeligere gjeng. Slik høres det i hvert fall. For selv om de «hopelandiske» (et oppdiktet språk) tekstene fra forrige album etter sigende er erstattet med ordentlig islandsk, er det vel ikke mange av oss som klarer å få så mye ut av dem uansett. Vi får nøye oss med det viktigste, og det er stemningene som Sigur Rós på uforklarlig vis frembringer gjennom sitt karakteristiske drømmende uttrykk. Dette uttrykket er nå, som for så vidt før, bygd opp av «hvite» støymurer og luftig falsettvokal som snirkler seg inn øregangene som kjølig dis og skaper en meditativ atmosfære - som selv rockeklisjeen Tommy Lee erklærer seg som tilhenger av. Når de denne gangen i tillegg har klart å få litt liv og lekenhet til å vokse opp av isødet, er saligheten deilig nær.
KIKKA KROG