Tidvis velfungerende, men til overmål «velbrukt» grøsser basert på tidligere film, bok og angivelig «sann» spøkelseshistorie.
Til og med filmtittelen er gjenbrukt i denne grøsseren, som også inneholder genrens mest gjentatte ingredienser: Stort og falleferdig, ensomt hus, en familiehund som aner uråd, piskende uvær, kalde gufs, mordofre som går igjen. Og en liten pike under usunn innflytelse fra myrdet forgjenger i barneværelset. «The Amityville Horror» er en nyinnspilling av den ikke minneverdige filmen fra 1979 med samme tittel - som i sin tur var basert på en bok (av Jay Anson), som igjen var basert på en «virkelig spøkelseshistorie».
I 1975 flyttet virkelighetens George og Kathy Lutz med sine tre barn inn i selve «drømmehuset» - et stort og enslig beliggende sted på Long Island. 28 dager senere flyktet de i panikk fra huset og alt sitt innbo - skremt til vanvidd av den samme, onde kraft (ble det antatt) som ett år tidligere hadde fått en daværende beboer (Ronald DeFeo jr.) til å myrde hele sin familie akkurat der. Morderen hevdet å høre stemmer som beordet drapene.
Om dette visste Lutz-familien ingenting. Men de likte dårlig at grønt slim sprutet ut av nøkkelhull, å bli beglodd av røde øyne gjennom vinduene, og at en spøkelseaktig prosesjon stadig toget gjennom stua. De ble naturligvis betvilt. Men det var en god basis for en grøsser.
Filmen har valgt andre skremsler. En familiefar i nifs forvandling, en liten pike med skumle innfall, brå flash av de stadig nærværende, ille tilredte mordofre. Intet nytt innen genren.
Det spilles greit, og det funker - delvis. Men kun til helt sporadisk gru og skremsel. Ingen tyngde, intet must eller særlig troverdighet er å merke fra historiens såkalt «virkelige» bakgrunn. Snarere tvert imot.
ELLEN MARGREHTE SAND