Resultatet er et slags «Ridge Racer Greatest Hits», med gjensyn av gamle, kjære baner og den uhøytidelige og actionfokuserte spillbarheten som dannet utgangspunktet for serien.
Særlig nyskapende kan altså ikke denne versjonen av «Ridge Racer» sies å være. Men når du slædder gjennom svingene i 45 graders vinkel og avslutter utgangen av svingen med en solid nitroboost mens motstanderne forsvinner i bakspeilet, er det svært vanskelig å klage.
Eller å slutte å glise.
I begynnelsen trenger du ikke gjøre stort annet enn å holde inn gassen og cruise inn til seiere. Men det blir gradvis mer vanskelig jo lenger ut i det laaange turneringssystemet du kommer.
Og det er da du oppdager det som hever «Ridge Racer» fra å være et greit og underholdende bilspill, til å bli noe mer avansert enn som så.
Vi snakker om dybde, om å bli tvunget til å stadig utvikle ferdighetene dine for å avansere.
Med andre ord: «Ridge Racer» har mer enn nok umiddelbar, ukomplisert bilkjøring til å underholde på kort sikt. Og det har dybde nok til å tilfredsstille også på lang sikt.
Noe de ivrigste garantert kommer til å utnytte til de grader når de spiller mot mindre erfarne venner. Bare så du ikke tror alle stiller likt, uansett hvor mye man har spilt, mener jeg.
PSP er det nye hjemmet til en haug med store, velkjente bilspillserier. Inntil videre holder jeg en knapp på gode, gamle «Ridge Racer».