I 1995 dundret PlayStation-spillet «Wipeout» inn på salgslistene med rasende fart. Oppfølgeren «Wipeout 2097» utvidet året etter konseptet, og etablerte seg som det kanskje beste sci-fi racingspillet noen sinne.
Den tronen mener jeg nå muligens bør overrekkes til «Wipeout Pure». Tilhengere av det glimrende Gamecube-spillet «F-Zero GX» får ha meg unnskyldt.
Utgangspunktet er velkjent for alle som har vært borti serien eller lignende spill før. Du styrer et fartøy som svever litt over bakken (ved hjelp av antigravitasjons-kraft) bortover futuristiske baner som svinger både hit, dit, opp, ned og i mente. Deretter til høyre. For eksempel.
På din heidundrende ferd mot målstreken kan du plukke opp forskjellige våpen og midlertidige oppgraderinger. Samtidig kan du styre fra det ene lille turboboost-feltet til det neste i jakten på så høy hastighet som mulig.
Musikken er like kul som du er vant med fra tidligere spill i serien, og grafisk er det snakk om en virkelig perle. Er du på jakt etter et spill som kan vise hva PSP er god for, er det her du bør begynne.
Selve racingen danner kjernen i spillopplevelsen. Det gjelder å ta svinger så raskt og mykt som mulig ved hjelp av følsom bruk av skulderknappene, og det gjelder å både holde riktig linje og å treffe det du kan av turboboost-felt.
Men spillopplevelsen er i aller høyeste grad også preget av taktikk. Du kan plukke opp en rekke våpen - noen som skyter fremover, og noen som legger igjen ubehagelige overraskelser til de som kommer bak - og flere midlertidige oppgraderinger, som beskyttelsesfelt rundt doningen, superfart og autopilot.
I tillegg må du hele tiden passe på å ikke bli truffet av andres våpen og å ikke kræsje i kantene. Når energifeltet ditt er tomt, er det game over.
Og her finner du nok et glimrende tillegg til spillopplevelsen: Du har ikke noen mulighet til å lade opp energifeltet noe sted på banen. I steden kan du velge å suge til seg energien fra våpen og oppgraderinger du plukker opp i steden for å aktivisere dem. Vanskelige valg å ta i hundrevis av kilometer i timen.
Alle disse tingen er med på å bidra til at den beste piloten vil vinne over dårligere motstand åtte av ti ganger. Det er bare å øve.
De siste to av ti gangene er forbeholdt en uforutsigbarhet i hva man plukker opp av oppgraderinger og våpen. Det er for eksempel mulig å peise forbi lederen i siste sving dersom du er heldig og får en fartsoppgradering like før mål. Her får «Wipeout Pure» en touch av «Mario Kart» når man spiller mot venner.
Ren multiplayer-moro, med andre ord.
Og mens vi snakker om sola: Du får mest moro ut av det dersom alle har hvert sitt spill, men det er faktisk også mulig å dele ut en bane og et kjøretøy til en kompis som ikke har egen kopi av spillet.
Om det skal være mulig å trekke for noe her, må det være at det kanskje ikke er nok innhold til å holde deg fjetret til skjermen over særlig lang tid. Med mindre du er tilfreds med å kjøre de samme banene om og om igjen.
Men her gir «Wipeout Pure» deg muligheten til å laste ned nye baner, kjøretøy, grafiske elementer og låter via den offisielle hjemmesiden. Et tillegg som mange PC-spill og enkelte Xbox-spill nyter godt av fra før, men som oppleves som et deilig og vellykket bonus til et håndholdt spill.
Det skal visstnok komme nytt innhold en gang i måneden i seks måneder fremover. Helt gratis. Takk, Sony.
«Wipeout Pure» er blant de aller beste lanseringsspillene til PSP. Og et selvskrevent innkjøp for fartsglade spillere.