None
«Dan's Crypt. The best place to go if you're looking for a dead Dan.»
Slik begynner «MediEvil: Resurrection», og forteller med disse gyldne ordene egentlig alt hva spillet handler om. Dan er død, du skal hjelpe ham, og du kommer til å få en god latter underveis.
Historien oser britisk galgenhumor, og en skulle nesten tro at folkene bak den beksvarte komiserien «The Black Adder» hadde hatt en finger med i spillet.
Her kappes hoder av over en lav sko, og emnet «død» skildres på en måte vanligvis bare britene kan gjøre.
Helten vår er tross alt død. Han er i oppløsning, og har allerede mistet ett øye og hele kjevepartiet. Prøv å se det positive i det: Han har i hvert fall greid å halvere tannkrem-budsjettet.
Men til tross for de gjennomsyrende temaområdene død, forråtnelse og krig, er «MediEvil: Resurrection» faktisk et trygt og barnevennlig spill for absolutt hele familien.
Litt mørkt er det, men alt er karikert og «Scooby Doo»-skummelt.
Tankene går for eksempel tilbake til det gamle 1985-spillet «Ghost 'N Goblins».
Etter en litt for tidlig avgang til det hinsides, har Sir Daniel Fortesque (også kalt Dan) fått en ny sjanse. Ny kropp får han ikke, og resultatet er at du må styre et levende lik gjennom et usannsynlig eventyr.
Turen går gjennom det halv-trøtte, europeisk middel-alder-inspirerte kongedømmet Gallowmere. Du vil besøke vaktmesterløse kirkegårder, nedslitte hus på toppen av skremmende koller, og andre ufyselige steder.
«MediEvil: Resurrection» er i bunn og grunn veldig enkelt: Det er et slags action-/plattformspill i 3D, noe slik som «Tomb Raider» - naturligvis uten spretne damer. Du slåss, hopper og fullfører baner.
Underveis får du nye våpen, men du kan alltids rive av armen og slå folk i hodet med den.
Spillet fungerer overraskende bra, selv på en «liten» spillmaskin som PlayStation Portable. Den enkelheten spillet presterer, gjør det til en bekymringsløs spillopplevelse selv i et lite format.
Likevel er mye av det som gjør «MediEvil: Resurrection» til et såpass godt spill, den fantasirike Tim Burton-aktige grafikken. Dette lukter seriøst «The Nightmare Before Christmas». Med alt det innebærer.
I tillegg kommer stemningsfull, mystisk musikk og overbevisende skuespillere. Her briljerer spillet virkelig.
Ta for eksempel din medhjelper, en liten demon som bor i hodeskallen din. En ren genistrek. Hvordan kan du ikke like en én-øyd demon på størrelse med en fingerbøll, som snakker engelsk på samme måte som Mullah Krekar snakker norsk?
«MediEvil: Resurrection» gjør noe pinlig få spill tør gjøre: Det spiller på humor.
Og det bør understrekes at du skal være mottakelig for denne humoren hvis du skal nyte spillet til det fulle.
Mener du for eksempel at Terry Gilliams imitasjon av hest i «Monty Python and the Quest for the Holy Grail» bare var en gal mann som slo to kokosnøtter mot hverandre, bør du kanskje vurdere noe annet.
Spill trenger nemlig ikke være så grav alvorlig hele tiden.
Beklager ordspillet!
ERLING ELLINGSEN