La oss bruke fire sekunder på å oppsummere historien i spillet.
Fantasibyen Aven er truet av mørke krefter som stadig ligger og dveler utenfor de skyhøye bymurene. Verden kastes ut i mørket, og som en ikke helt tilfeldig helt er det din oppgave å løse problemet.
Det er egentlig hele omfavnet av historien i «Untold Legends». Vi snakker altså om et spill som har like mye på hjertet som den mye omtalte Pianomannen, og som forteller det omtrent like godt også.
Vil du ha en god historie? Blås i «Untold Legends». Kjøp deg en bok i stedet.
Er du derimot ute etter hensynsløs slakting av alt som rører på seg, er det kanskje verdt å ta en liten titt. Hakk, kutt, gjenta. Si det fem ganger og du har en slags oversikt over hva det går ut på.
Noen vil kalle det å kaste bort tiden på fullstendig meningsløs spilling, mens andre (de gjenkjennes ofte med en kryptisk regelbok under armen) muligens vil ta det i mot med glede, smil og et krus med cola.
Med disse svært viktige advarslene, kan fremdeles interesserte lese videre.
Som i de fleste spillene av denne sjangeren, skal du i «Untold Legends» skape en kriger eller en magiker, og føre den ferske figuren gjennom hundrevis av skoger, huler og sumper i jakt etter gull og blod.
Har du spilt «Baldur's Gate: Dark Alliance» eller «Champions of Norrath: Realms of EverQuest», vet du ett hundre prosent nøyaktig hva du har i vente. Det er ingenting - absolutt ingenting nytt.
Det ser, føles og høres egentlig helt likt ut.
Derfor går det heller ikke i noen feller. Det som fungerte i de overnevnte spillene, fungerer like godt her. Også grafikkmotoren er identisk, noe som betyr et mer eller mindre identisk utseende.
Akkurat det er for «Untold Legends» temmelig fordelaktig. Detaljene akkurat like rike og mangfoldige som på PlayStation 2-konsollen, og gjør en god jobb med å skape atmosfære og troverdighet.
Her stopper vel egentlig godordene. Herfra preges det av å være - grøss - gjennomsnittlig.
Alt fra historien til områdene i spillet er uinspirerende og tafatte. Straks du kommer over den første følelsen av tempo og adrenalin, slår det deg at alt gjentar seg om og om igjen. Og om igjen.
Foruten å kunne plukke opp noen våpen, klær og trylledrikker - og i tillegg kunne selge disse bort for en liten gullpenge - er det lite som skaper pauser mellom slagene.
Det er denne grunnheten som er spillets største fiende.
En annen av «Untold Legends» desidert største svakheter, er det faktum at mye av innholdet er helt tilfeldig. Plasseringen av monstrene er helt tilfeldige, det samme er utformingen av områdene.
Det betyr at du kan vandre i timesvis gjennom steder som ser helt like ut, fra rom til rom, og slakte monstere uten særlig mening. Det er lite som minner om personlighet her.
Dermed mister «Untold Legends» litt av sjelen sin. Og det har «Untold Legends» ikke råd til å miste.
Underveis vil du møte en bråte figurer av forskjellig status og viktighet, og utviklerne påstår du kan ha samtaler med disse. Det kan du ikke. De vil si et par ord, men du får aldri si noe tilbake.
Det er fristende å si at «Untold Legends» er et spill du kan dra frem i korte perioder mens du sitter på bussen, rett og slett fordi det krever ingen form for engasjement eller tankekraft.
Men da kan du like gjerne telle fartsskilt.
ERLING ELLINGSEN