«Uuuh! Grrrrrr! Whoa!!»: Epokegjørende Iggy.
En viss type hvit, urbanutsprunget, halvt instinktiv/halvt intellektuell rock 'n' roll - oppfunnet, kan man vel si, av Bob Dylan og videreforedlet av The Velvet Underground - når et tidlig toppunkt på dette helt vilt innflytelsesrike albumet.
«The Stooges» (1969, også den nå nyutgitt med én bonusdisk) har sin drittungesjarm, og «Raw Power» (1973) er et av tidenes mest dekadente rock-opus. Med årene synes det imidlertid klarere og klarere at «Fun House» (1970) er den perfekte Iggy Pop-platen. Verken før eller senere har den formidable fysikken og den søvnløst hyperaktive, lakoniske hjernen hans gått opp i en så høy enhet. Ron Ashetons grusende gitarriff i «T.V. Eye» er selvedefinisjonen av så-basalt-at-det-er-briljant - musikk som dekonstruerte rock 'n' roll og samtidig skapte en fremtid som fremdeles pågår.
Bonusdisken er bittelittegrann skuffende, egentlig (Rhino ga ut en seks CD'er stor boks i 2000, inneholdende hver eneste lyd som ble laget under innspillingen av platen). I teorien virker det uhyre interessant å høre dette vannmerket ta form - i praksis er det et album hvis revolusjonerende kvaliteter er så konsentrert at det gjør seg best som ferdig. Lyden på denne nymiksede utgaven er så sprelsk kraftig at «Fun House» kunne - ja, burde - vært utgitt i morgen.
MORTEN STÅLE NILSEN