Mørke undertoner skaper spenning i en thriller som blir litt regntung.
Regitalentet Walter Salles har markert sin klasse gjennom filmer som «Brasils hjerte» og «Motorsykkeldagbøkene». Nå har han laget nyinnspillingen av Hideo Nakatas «Dark Water» fra 2002. Salles håndtering av thrillergenren vitner om glimrende innsikt i å poengtere det psykologiske, mens selve plottet etter hvert blir noe ensformig.
Et solid beite av skuespillere, Jennifer Connelly, John C. Reilly og Tim Roth, er med på å underbygge en nerve av uhygge som hviler filmen gjennom. Handlingen foregår nesten utelukkende i en stygg, svær og østblokklignende blokk på Roosevelt Island i New York.
En kvinne (Connelly) fortrenger sin triste barndom, og sliter etter separasjon fra mannen. Datteren er det hun har igjen - pluss en ny leilighet som er liten og full av lekkasjer. En barnestemme trigger både mors og datters fantasi - en fantasi som raskt blandes med virkelighet etter som grader av nifse ting skjer.
Regnet flommer ned, det samme gjør mørkt, skittent vann. Litt mye av det gode, men likevel en effektiv metafor på de sterke og mystiske kreftene som buldrer under overflaten.
BORGHILD MAALAND