«Tommys inferno» er en ekstremt formbevisst og sjarmerende ungdomskomedie om sex og kjærlighet, tro og tvil - og om «å finne seg sjæl» i en kryssild av påtrykk.
Med andre ord: situasjoner som ingen ungdom er fremmed overfor.
Spor av opptil flere senere års ungdomsfilmer kan anes i denne velskapte og stramt redigerte historie om den litt forsiktige unggutten Tommy (Evjen), som utsettes for voldsomme krysspress i kjærlighetens urene farvann. Inntagende - til og med litt for motstandsløst - beveger filmen seg på opptil flere avgrunners rand. Men haster så fnugglett forbi at farene bare unntaksvis truer, for øvrig knapt fornemmes - også som kontrast.
Og det er intet galt med det i og for seg. Underholdende er det, øyeblikksvis absolutt minneverdig, der filmen på befriende vis leker med typer, religion og etniske klisjeer uten selv å ende som klisjé.
Dette er også filmen der prinsessegemal Ari spiller i film - i en scene som er enda kortere enn hans debutroman («Trist som faen»). Kanskje et tredjedels sekund skimtes en bortvendt Ari på vei ut døren etter en kjærlighetsnatt med Tommys alltid elskovssyke mamma (Skåber).
Selv står Tommy til knes i ubesvart kjærlighet til Maria (Eckhoff), kjæreste gjennom hele tre år, som nå har forlatt ham av mangel på action, det vil si håndfast og eksplisitt sex.
På den ene side strever Tommy med påtrykk fra bestevennen Ahmed (Iqbal), som har gjort opprøret mot islam til et korstog mot alle hemninger. På den annen side har han sin avdøde, fromme far som udødelig ideal.
Motsatt av fjorårets Bea i «Bare Bea» velger Tommy å forbli på sin kyske linje. De to gjør hvert sitt valg, men de gjør det på egne premisser.
Med samme befriende effekt. Nei - Tommy har det ikke lett. Men han har et stort ungdomspublikum, som utvilsomt vil gjøre det egne valg å strømme til Tommys relevante inferno.
ELLEN MARGRETHE SAND