Som en slange inn i paradiset kommer nynazisten Adam til en liten kirke på den danske landsbygda.
Her bor to fargerike eks-fanger, samt den velmenende presten Ivan, som konsekvent lukker øynene for at det finnes annet enn godhet i mennesker. Tanken er at Adam skal rehabiliteres i løpet av sine tre måneder i det lille kirkesamfunnet, men rollene snus på hodet da nynazisten oppdager at prestens livsløgner er alt som bokstavelig talt holder ham i live. Adam bestemmer seg for å rokke ved prestens forvridde syn på virkeligheten og få ham til å innse at kanskje ikke Gud er på hans side likevel. Men ved å knuse det skjøre livsgrunnlaget til den plagede mannen, oppdager Adam også nye sider ved seg selv.
«Adams epler» er en dyp, varm og intelligent film, ispedd mengder av vidunderlig, lun dansk humor. Derfor er det så ufattelig ergerlig at filmen ikke holder løpet ut, men avslutter unødvendig svakt. Nynazisten hadde faktisk fortjent en mer (tro)verdig skjebne. Femmeren glapp i løpet av de siste fem minuttene, uten at det indikerer at «Adams epler» ikke er en severdig film. For det er den absolutt.
MARI GLANS