Da eks-Uncle Tupelo-halvdel Jay Farrar spilte i Oslo for noen uker siden, med en ny utgave av Son Volt, var det vanskelig ikke å føle at det man så, var en av 1990-tallets store «could have beens». Lydproblemer og et sett udistingverte, uvant figurative nye låter ga småtrist skjær til kvelden. Alt dette mens hans tidligere Tupelo-kollega Jeff Tweedy og hans Wilco på sviktende faktagrunnlag stadig blir hyllet som noe bortimot rockens redningsmenn.
Det skulle ikke ha vært slik, for Farrar var den beste låtskriveren og den suverent mest gripende sangeren av de to. Son Volts debutalbum«Trace» (1995) er hjemmet til de to vakreste countryballadene nittitallet produserte, «Windfall» og «Tear Stained Eye», hvorav den siste ufattelig nok glimrer med sitt fravær på dette merkelig sammensatte samlealbumet (den er til stede i en massivt underlegen demoversjon).
Hvor er «Ten Second News»? «Left A Slide» og hjerteknuste «Way Down Watson» fra det ujevne andrealbumet «Straightaways» (1997)? Og hvor i all verden er det soleklare høydepunktet fra «Wide Swing Tremelo» (1998), nemlig den elektriske versjonen av «Medicine Hat»? Dette er svakheter fem tidligere uutgitte låter ikke kan bøte på. Rhino Records gir sjelden ut urepresentative samlealbum, men dette er et slikt.
MORTEN STÅLE NILSEN