Hvorfor er de døde ikke døde? Hvorfor får de ingen fred i sin død? Hva jager de? Hva er det som forårsaker et «zombie-utbrudd», døde mennesker som står opp fra sine graver og begir seg på skremselsferd blant de levende? Hva representerer det? Hvilke kollektive redsler rører zombiene - de levende døde - ved i vårt underbevisste?
I alt dette gir «Land of the Dead» blanke sjutton. Filmen gir ingen svar, interesserer seg ikke for spørsmålene. Den konsentrerer seg om å forsøke å skremme på et utvendig, grunt og ekstremt elementært zombie-plan. Og skremmer derfor overhodet ikke.
Kan hende er den legendariske regissør George A. Romero ferdig med allegorier og mørkets dyp gjennom denne skrekkfilms tre forgjengere - hvorav den første og banebrytende «Night of the Dead» (1968) troner i kultpallens toppsjikt.
Kan hende anser han at også publikum skal ha disse klart i mente - og se «Land of the Dead» bare som det siste, actionfokuserte kapittel - selvrefererende og dermed også med en viss humor. I så fall er det ikke åpenbart, sett fra salen.
Kan hende mener Romero nå i stedet å introdusere nye, mer påtrengende allegorier, der hans verden nå består av zombie-horder underveis til en for lengst forlatt storby, på jakt etter dem som måtte være igjen av levende menneskelemmer. I den sterkt innskrenkede verden har de rikeste kjøpt seg en isolert luksus i byens eneste opplyste skyskraper - drevet av en skruppelløs Dennis Hopper. De øvrige menneskene lever i ytterste mørke og fattigdom. Bortsett fra noen få, som aspirerer til et liv innenfor ved å risikere livet i Hoppers tjeneste.
Parallellen til vår verden er åpenbar. Vi ser det, men vi opplever det ikke - der også dette fremstår som syltynn unnskyldning kun for den mest primitive action. Og blir til en sjablong uten liv, dødskamp uten resonans.
ELLEN MARGRETHE SAND