Nei til infantiliseringen av norsk pop!
Trang Fødsels suksessalbum «Hybel» (1997) var gjenstand for den eneste plateanmeldelsen jeg i ettertid har angret på at jeg skrev. Ikke fordi jeg forandret mening om selve musikken, langt ifra, men kanskje fant jeg platen så uutholdelig provoserende at jeg tråkket over en smule i selve teksten, gitt.
Så, etter denne botsøvelsen er det igjen tid for å konstatere at Trang Fødsel personifiserer alt som var galt med 1990-tallets «distriktshøyskolepop»-bølge (se også Postgirobygget, Di Derre, Tre Små Kinesere). Trang Fødsel, dannet av lærerhøyskolestudenter i Bergen så langt tilbake som i 1992, var som kjærlighetsbarnet til deLillos og Jan Eggum, med førstnevntes naivistiske innstilling til det å spille i popband og sistnevntes sarkastiske tilbøyeligheter. Problemet var at de aldri enset den tynne linjen mellom sjarmerende og irriterende, og aldri kom på skuddhold av dyktigheten i Jo Nesbøs tekster for Di Derre (enn si Eggums).
På et tidspunkt så det ut til at musikk som dette skulle ta over hele den norske plateindustrien. I dag vet vi at så heldigvis ikke skjedde, og kan ta dette for hva det er: Finnes det mer irriterende sanger enn «Drømmedame», «Kursiv» og den eksemfremkallende «Livet er helt ålreit»? Avslutningsvis må jeg under press innrømme at de tre nye låtene er greie, om du skulle slumpe til å tolerere denne typen trudeluttullball.
MORTEN STÅLE NILSEN