Ramt realistisk og innholdsrik ungdomsfilm.
Det handler om Moa, 19 år og energisk, småfrikete småbyboer, med progressive vegetarvenner og et elendig selvbilde.
Moa søker det meste og bommer mye. Hun ligger med den gale gutten, mister seg selv i sin kollektive idealisme, krangler istedenfor å snakke, lider i stillhet når hun burde brøle i protest, ser overhodet ingen vits i å utnytte sine evner.
I det hele tatt: Hun bedriver den klassiske «ungdomssynd» å leve i nuet. Kombinert med at hun heller ikke er utpreget vakker, kvisefri eller høy og blond, blir det en personlig suppe av frustrasjoner, nederlag og meningsløshet ut av det.
Lyder det dystert?
Det er det faktisk ikke. Det er nemlig godt og allment gjenkjennelig - og derfor relevant.
Dertil: Alexandra Dahlström (fra «Fucking Åmål») i en glimrende hovedrolle, med en glitrende evne til å fremstille et helt menneske, et råsterkt offer for seg selv og andre. Men også kompromissløs opprører, ressurssterkt hespetre og et inderlig varmt hjerte.
I tillegg finnes små, underliggende historier-i-historien. Bare antydet. Men tankebefordrende og langtlevende i minnet.
Regissør Magnusson-Norling debuterer med bravur med denne jentefilmen. Men går ørlite i den klassiske førstegangsfellen: Fortellerviljen blir større enn historien; det blir for tettstappet og ufokusert mot slutten.
Likevel: En genuint god, innholdsrik og meningsfull ungdomsfilm!
JON SELÅS