Storselgere i miniatyr
All kritikk Eagles har fått, kan sies å ha vært noenlunde velfortjent. Klart de var en gjeng selvtilfredse, stålarrogante Los Angeles-livsnytere. Klart de vannet ut countryrocken til noe glatt, opportunistisk ugjenkjennelig. Klart de endte sine dager som kalde, kjedede og kjedelige kokainzombier. Like klart: Uforholdsmessig mange av låtene de lagde, vil leve til evig tid.
Alle bandets syv studioalbum, laget i perioden 1972-1979, samt det doble konsertalbumet «Eagles Live» (1980) og den dumme julesinglen «Please Come Home For Christmas»/«Funky New Year», er å finne i denne sorte skjønnheten av en CD-boks. Pappcoverne er sirlig utførte lillebrorkloninger av originalalbumene, helt ned til kvaliteten i papiret, og hele stasen lukter endog som gamle vinylplater.
De lærde og de, eh, nerde strides stadig om hvorvidt Eagles var best i første eller andre halvdel av karrieren. For min egen del klasker jeg henholdsvis skjønne og sløye «The Last Resort» og «Life In The Fast Lane» i bordet, og påstår glatt at solskinnsstatskonseptalbumet «Hotel California» (1976) med trygg margin er mesterverket deres.
MORTEN STÅLE NILSEN