Tegneserier gjør seg best i korte striper. Veldig korte striper. Det har sin gode grunn. Stilsikre, filmlekre «Sin City» viser hvorfor.
Stilen er lekker - sort/hvitt aksentuert av lys og skygge, og bare partielt av primærfarger. Veldig rødt blod. Veldig blå øyne. En stinkende gul sadist.
Språket er enstavelser, innholdet macho: Ekstrem vold og sadistiske våpen, farlige menn og tøffe kvinner. Som bare elsker å bli reddet av sine menn. Tross alt.
Robert Rodriguez har realisert sin filmdrøm, omgjort Frank Millers «comic strip» til film - og tatt det helt ut. Tegneserie overført til film har sin voldsomme dragning på den ultimate actionfilmfrik, og det er lett å forstå hvorfor. Tegneserie er film på papir. Forstørret og forenklet. Korthugget, klart og direkte. No nonsens.
«Sin City» gjør akkurat det. Forstørrer og forenkler, i visualitet, handling og typer.
Frastøter
En rad kvinner maltrakteres og myrdes. En 11-årig pike står for tur. Willis tar opp jakten. Piken reddes. Willis er sønderskutt. «En gammel mann dør. En liten pike lever. Realt bytte,» stønner Willis, døende. Kutt.
En vakker kvinne har en elskovsnatt med en monsterstygg kjempe. Når han våkner, er hun myrdet. Kjempen tar opp jakten. Varulver parteres, mordere og morderes mordere ekspederes så ben og armer spruter. «Husk! Vi trenger ikke bære på hver eneste centimeter av denne mannen.» Kutt.
Kjedelig
Det frastøter, det fascinerer, det har appell på et nivå på siden av all virkelighet.
Så blir det kjedelig. Dørgende, uutholdelig kjedelig. Det er begrenset hvor lenge overdrivelse er interessant, macho er moro og det korthugne beholder sin kraft. Og: I motsetning til «Kill Bill» skaper det forstørrede ikke humor - bare forstørrelse.
Tegneserier er fortsatt best i kortform.
ELLEN MARGRETHE SAND