I PS2- og Xbox-spillet «Destroy All Humans!» møter du den hissige Crypto 137, som har fått oppdraget å redde Furon-rasen fra utryddelse.
Furonerne har nemlig gått bort fra formering på vanlig vis, og lever i steden evig ved hjelp av kloning. Når kloneprosessen får rusk i maskineriet, kommer de på at de for lenge siden plantet sin egen DNA i en annen rase på en planet langt unna. Dermed blir det opp til Crypto å samle så mye DNA fra denne rasen at kloneprosessen kan gjenopprettes.
Det er naturligvis Jorden og menneskeheten det er snakk om, og vi har all grunn til å være engstelige når de to sivilisasjonene møtes.
Crypto vil nemlig ha hjernene våre. Og de får han ved å bruke tankekraft på livløse kropper eller ved å sende avgårde en analsonde. I begge tilfeller spretter hjernen til menneskene ut, klare til oppsamling.
Og Crypto har mer på lager: Han kan hypnotisere mennesker til å gjøre som han vil, lese tankene våre, grille oss med elektrisitet, flytte på både oss og gjenstander med tankekraft, få oss til å fordufte i løse luften eller ødelegge alt vi har av bygninger ved hjelp av en laserstråle fra sitt romskip. Blant annet.
«Destroy All Humans!» er i det hele tatt som snytt rett ut av nesa til de ufrivillig morsomme sci-fi-filmene fra 50-tallet. Denne gang med en hysterisk ironisk distanse, slettes ikke ulik den du finner i filmen «Mars Attacks!». Det er ikke helt uten grunn begge har et utropstegn i tittelen, liksom.
Spillbarheten byr på en kombinasjon av vandring og jetpack-hopping på bakken og mer oversiktelige oppdrag fra Cryptos flygende tallerken. Alle de forskjellige oppdragene har i tillegg en mengde bonusoppdrag, som gjør det mulig å samle inn nok DNA til å oppgradere våpen og egenskaper.
Det å kalle spillbarheten for superengasjerende vil være en overdrivelse, og spilletiden er også relativt kort.
Men det som redder «Destroy All Humans!», er en lekenhet, en oppfinnsomhet og en nydelig slem humor, som bidrar til at spillet oppleves som et unikt og friskt pust i spillverdenen. Selv når oppdragene begynner å føles som gjentakelser, sitter jeg og humrer i mitt imaginære skjegg.
Akkurat som fjorårets «Armed & Dangerous», beviser «Destroy All Humans!» at humor nesten kan tette spillbarhetgapet til de største megatitlene.