None
«Da jeg skrev disse sangene, ville jeg aldri drømt om at folk fortsatt kom til å høre på dem 30 år frem i tid,» skriver Jeff Lynne her. Men det gjør folk,altså - i en slik grad at dette n'te samlealbumet med bandet hans i disse dager blir TV-annonsert (og dermed vil selge ikke minst til folk som har glemt at de eier disse sangene fra før).
Det er ikke spesielt vanskelig å skjønne hvorfor Lynnes orkestrale marsipanlokkpop solgte den gang da. Hungeren etter The Beatles, subsidiært The Beatles-lignende musikk, var like sterk på 1970-tallet som den vel i grunnen er i 2005. Lynne lot seg ikke be to ganger, og hit'ene formelig rant fra pennen hans i perioden 1974-1980. I kontrast til The Beatles var Lynnes musikk utelukkende attraktiv overflate, ideelle greier for alle som ikke krever mer av musikk enn å bli underholdt.
Underholdene er ELO ennå, selv om de titt og ofte kunne være uutholdelig fotgjengerrockende. Jeg savner pene «Can't Get It Out Of My Head», ellers har denne alt det de fleste vil «trenge» av de tungt ansiktsbehårede britene.
MORTEN STÅLE NILSEN