Oppsiktsvekkende filmdokument fra et liv som gikk galt fra starten. Men kanskje kan overleves.
Filmkamera er Jonathan Caouettes lidenskap. Det kan også bli hans redning.
Få kan ha fått en så elendig og kaotisk livsstart som Jonathan Caouette fra en liten forstad utenfor Houston, Texas. Enda færre har dokumentert sin egen barndom og oppvekst i en familie i totalt forfall.
Nå bor Jonathan Caouette i New York sammen med kjæresten Steve. Men han har ikke lagt fortiden bak seg. Ikke kunnet, ikke villet. Rått, innlevende og smertefullt - som et tilbakevendende mareritt - er filmen han har laget om sin dysfunksjonelle familie og oppvekst, satt sammen også av video- og stillbilder han selv har tatt fra helt tilbake til 11-årsalderen.
Besteforeldrene var en normal forstadsfamilie, hans mor fotomodell allerede som barn. En ulykke svekket henne fysisk og psykisk. Besteforeldrene fulgte naboers og legers råd, og sendte henne til elektrosjokkbehandling. Hyppig og over år. Ut kom et menneskelig vrak. I mellomtiden gikk bestefarens grønnsakhandel konkurs.
Innen få år var mor og bestemor rusavhengige. At Jonathan lever, er et under. At han var skrudd allerede som 12-åring, skulle bare mangle. At han har i behold en strime sunnhet, sin kjærlighetsevne, kjæresten Steve og kan kryste et levebrød ut av sitt kaos er mot alle odds.
At han ikke selv kommenterer akkurat det, er påfallende. At vi kan medoppleve det hele, er en sjeldenhet.
Hvem hadde skylden? Finnes noen «skyld»?
Rabiat prøver Jonathan - i siste del - å tvinge svar ut gjennom kamera ved å holde det fast på sitt vrak av en bestemor, dernest mor, så bestefar, i deres mest nedverdigende stunder.
Det er kamera som inkvisitor - eller terrorvåpen.
Slik kan det også brukes. Like jævlig.
ELLEN MARGRETHE SAND