Det er ikke tilfeldig at det er noe som heter «gudfryktig».
Før Jesus kom på banen og snakket om å elske sin neste for 2000 år siden, var hevn - øye for øye, tann for tann - blant de dominerende faktorene i menneskers religion og kultur.
Og det var ikke snakk om å bæsje i blomsterpottene til hverandre. Det var snakk om blodig, rå, rasende hevn. Stabler med lik. Slakt av syndere og forferdelige naturkatastrofer når vi ikke var gudfryktige nok. Syndeflod, gresshoppere og sandstormer. Sodoma og Gomorra.
På den tiden var gudene noe man var livredde for. Man måtte gjøre som de sa, hvis man ikke ville risikere å få lemmene revet av eller å bringe ulykke og sorg til familien i generasjoner.
Gud, Zeus og Odin var rett og slett ikke særlig hyggelige å ha med å gjøre, en oppfatning som holdt seg levende i vår del av verden minst 1000 år etter at Jesus ble naglet på korset.
Selv i dag er historier om rå hevn noe som fascinerer oss, og som stadig sniker seg inn i populærkulturen. Ta filmer som «Kill Bill», «Last Man Standing» og «Man on Fire» for eksempel. Voldsorgier rundt temaet om å gi slemminger det de fortjener.
Alt dette er nødvendig å ha i bakhodet når man tar for seg PS2-spillet «God of War». Det gir kontekst til et av tidenes mest brutale spill.
Rent historiemessig er «God of War» et slags nyoppdaget kapittel i den greske mytologien. Spillet forteller historien om Kratos, som er fryktet over hele verden for sin råskap på slagmarken.
Idet han er i ferd med å falle for barbarer fra nord, trygler han om hjelp fra krigsguden Ares. Og han får det, men prisen er høy:
Kratos må utføre oppdrag for Ares på jorden, og vreden mangedobles. Han blir snart et inferno av blodig raseri, og slakter mennesker for fote. Men til slutt går det for langt. Og det er da jakten på hevn begynner.
Kratos skal gjøre det ingen mennesker har klart. Han skal drepe en gud.
«God of War» bader i gresk mytologi. Du møter gigantiske trehodete hunder, den enorme sjøormen Hydra, Medusa og gorgonere, minotaurer, sirener og cyklopser. Du vandrer i gamle Atens gater, som er under angrep fra Ares. Du klatrer på den mange kilometer høye kjempen Kronos for å finne Pandoras kiste og du utforsker overdådige templer.
Det føles i det hele tatt som autentisk mytologi tvers igjennom, godt støttet opp av arkitektur og miljøer som tar pusten fra deg.
Det oppleves også som et kompromissløst angrep på sansene. Blodet spruter og lemmer flyr i et rasende tempo når Kratos svinger sine knivblader.
Det er rett og slett det råeste spillet jeg har vært borti, og 18-årsgrensen er soleklar. Vi snakker om et spill som virkelig fråtser i stilisert vold av den typen du finner i animé-sekvensen i «Kill Bill». Det er som de mest makabre scenene i «Gladiator», gjentatt i det uendelige fra start til slutt.
Men jeg mener all råskapen er naturlig i sammenhengen spillet må settes i. Jeg opplever det som om det var slik det så ut da Herkules slåss mot Hydra og Minotauren - noe sier meg at Sony her er nærmere kjernen i den greske mytologien enn Disney var med sin tegnefilm om temaet.
Jeg tror det jeg prøver å si er at vi snakker om et spill for voksne, hvor formen treffer den samme nerven «Man on Fire» treffer. Det er mange voksne spillere, og det bør være rom for spill som utelukkende er myntet på oss også.
Voksne personer er også i stand til å reflektere over et par sekvenser i spillet hvor nedslaktingen av monstere utveksles med iskald og kalkulerende likvidering av mennesker for å komme videre. En av disse sekvensene er simpelthen direkte ubehagelige.
Og det samme gjelder uansett her som i «Kill Bill» og «Man on Fire»: Det er helt andre kvaliteter enn vold som bærer «God of War» opp til de store høyder.
Det er vanskelig å sette «God of War» i bås og å sammenligne det med andre spill. Man kan forsøke seg på en «Lara Croft med baller og anger management problemer» eller en «Prince of Persia møter Quentin Tarantino», men det blir bare ikke dekkende nok.
Spillbarheten består av et svært avansert og tilfredsstillende kampsystem som overgår selv «Devil May Cry», «Onimusha», «Ninja Gaiden» og «Prince of Persia: The Warrior Within».
Ikke nødvendigvis fordi systemet er mer avansert, men fordi det bare FØLES bedre. Noviser og notoriske knappemosere vil føle seg flinke uten å anstrenge seg, mens erfarne actionspillere vil kunne kose seg med lange kombinasjoner og fintfølende voldsestetikk.
Du må også løse endel svært gjennomtenkte og akkurat passe vanskelige puzzles, av type finne gjenstand A for å sette inn i dør B, flytte på steiner, finne hemmelige utganger og slikt. Alle disse sekvensene er glimrende, og matcher både «Tomb Raider» og «Zelda» på deres beste.
Dessuten møter du endel utfordringer når det gjelder miljønavigering og plattformhopping. Her er ikke spillet like avansert som for eksempel «Prince of Persia: The Sands of Time», men - igjen - det føles naturlig integrert i spillet og er en fryd å gjennomføre.
I tillegg møter du noen av spillhistoriens desidert kuleste bosser og minibosser i form av blant annet Hydra, en super-minotaur, Medusa, og mange flere. Måten disse nedkjempes på, fryden av å stå der som en liten fjert med disse gigantiske monsterne foran deg, overgår det aller meste i samme gate.
Selv «Resident Evil 4» og «Metroid Prime», som begge har imponerende bosskamper i stor skala, har all grunn til å sende beundrende blikk i retning «God of War».
En salig blanding av heftig action, deilig utforsking, utfordrende puzzles og en spennende historie altså.
«God of War» er rett og slett det mest episke jeg har opplevd på spillfronten. Storslagen brettdesign, et fantastisk lydbilde, utrolig gjennomført musikk man egentlig bare forventer å finne i filmer med flere hundre millioner kroner i budsjett, en regi som hele tiden bidrar til å forsterke det som skjer, og en skala som får meg til å sitte og gape.
Når du klatrer med Kratos på vei opp til Pandoras tempel og kikker ned på det gigantiske, og da mener jeg GIGANTISKE, hodet til Kronos langt der nede, er det nesten så man ikke tror det man ser.
Audiovisuelt er spillet også helt fantastisk. Nå skal det nevnes at jeg har en bra TV, et bra anlegg og mulighet for progressive scan og slikt, men bare de aller peneste Xbox-spillene klarer å male like slående virtuelle verdener utover skjermen og høyttalerne. Jeg skjønner bare ikke hvordan Sony har fått det til.
«God of War» er et spill som simpelthen føles 100 prosent RIKTIG i alt det setter seg fore å oppnå. Det er det aller ypperste innen interaktiv underholdning per i dag, et spill som jeg egentlig ikke hadde ventet å se før neste generasjon spillkonsoller har blitt varme om et par år.
Det er forsåvidt viktig å nevne at spillet ikke er hverken perfekt eller noen revolusjon. Jeg synes for eksempel avslutningen er noe skuffende med tanke på hvor storslagent spillet har vært hele veien gjennom. Enkelte vil muligens også reagere på spilletiden, som du kan forvente deg vil ligge på rundt femten timer.
Spillbarheten er dessuten basert på opplevelser man har fått i mange andre spill. Det oppleves som unikt og alt det der, men det er ikke hjulet som skapes - det er bare et hjul ingen har sett maken til før nå.
Ikke ulikt «Halo 2», faktisk, selv om det blir i en helt annen sjanger. Det er mulig å dissektere både «God of War» og «Halo 2» i bakspeilet og finne en kjerne som ikke gjør stort mer enn å herme etter og forbedre en allerede etablert spillbarhet.
Men mens du sitter der med håndkontrolleren og i dype åndedrag nyter det som skjer på skjermen, er «God of War» så nærme man kommer perfeksjon innen action-eventyrsjangeren i dag.
Det er en interaktiv underholdningsopplevelse av dimensjoner. Det går i fotsporene til «Devil May Cry» og «Prince of Persia: The Sands of Time» og setter nye, dype spor mange garantert vil følge i årene som kommer.
Det har så mange minneverdige sekvenser, så mange episke opplevelser og så mange fantastiske områder å utforske at jeg blir helt matt.
Kjøp det. Nyt det. Elsk det.
PS! I salg fra onsdag 22. juni.