Gåte er en åpenbaring på små klubber, men de tåler såmenn fullt dagslys og store scener også. Det er faktisk en prestasjon, all den tid en timelang seanse med Gåte handler like mye om sakrale stemninger med behov for ro som den blytunge folkmetal-hybriden de kanskje har blitt mest kjent for.
I front som vanlig, sjefhuldra Gunnhild Sundli - barbeint og i naturfarget grønn kjole, som matchet svettebåndet til gitarist Magnus Børmark. I går var hun også den som var aller heldigst med lyden ut over hele publikumsområdet. Selv da hun gikk vekk fra mikrofonen og ildnet publikum a cappella med den såre «Sjåaren» avslutningsvis, kunne hun høres helt bak til toppen av bakken foran scenen. Sterkt!
Ved siden av Gunnhild er det - som vanlig - Magnus Børmark som stjeler det meste av oppmerksomheten, faktisk så til de grader at en rosa g-streng-truse med navnet hans ble kastet opp til ham etter «Iselilja». Dessverre mistet han mye av gitarlyden under deler av konserten i går, noe som fikk faktene hans - inkludert klatringen på scenestillaset under «Margit Hjukse» - til å bli i overkant affekterte.
Men noe av styrken til et band som Gåte er nettopp at helheten knapt forringes når en så vital del som gitaren faller ut, for da er blant andre felespiller Sveinung Sundli der umiddelbart for å dekke opp.
Gåte har på få år etablert seg som et av Norges mest unike band. Jeg kan knapt vente med å følge dem videre.
STEIN ØSTBØ