Trofast mot suksessoppskriften, med noen ekstranyanser i positiv retning. Formkurven er stigende for Namsos' store sønner etter et par «konge & fæst»-album som generelt kan glemmes i D.D.E.-historien. Her viser imidlertid D.D.E. både større musikalske ambisjoner og tekstlig modenhet, uten at det på noen måte er snakk om kvantesprang fra det klassiske D.D.E. Fremdeles er det denne balansegangen mellom skjemt og alvor, basert på de helt nære, enkle ting, som det handler om.
Forskjellen er at kontrastene ikke er dratt ut i parodien, slik tilfellet var med mye av stoffet fra de to foregående albumene. Dermed får vi en jevnere og mer helhetlig plate enn på lenge. Jeg kan riktignok styre meg for Stones-riffene i singlen «Lykka kjem itj rekan på ei fjøl» og den påfølgende DumDum-pastisjen «Det gjelds å ha det arti (for det bli leng å værra dau», men Frode Vikens ballader har vel aldri vært bedre enn denne gangen.
Gjenkjennelig og dansevennlig med en god porsjon inderlighet og humor. Jo da, D.D.E. er tilbake.
STEIN ØSTBØ