Og det er ingen tvil om at dramaturgien er dømt til å dale etter den intense politiske halvtimen Bono har mellom «Sunday Bloody Sunday» via «Bullet The Blue Sky», «Running To Stand Still», «Pride» og til helt utrolige versjoner av «Where The Streets Have No Name» - hvor de afrikanske landenes flagg glitrer fra lysveggen bak irene - og «One», som blir et vakkert manifest for Bonos «Make Poverty History2»-kampanje.
Denne politiske delen viser også hvilken innflytelse en mann som Bono kan ha.
I Brussel appellerte han sterkt til å ta et markant standpunkt i forkant av G8-møtet i Skottland i juli. Bono hadde ingen ord å gi til Mandela-konserten i Tromsø, men minnet om Live 8 ved flere anledninger.
Den dempede «Running To Stand Still» dediserte han dessuten til den tidligere irske presidenten gjennom syv år og FNs høykommissær for menneskerettigheter, Mary Robinson, som var til stede under Europa-premièren.
Da VG traff Robinson på flyet til Oslo i går ettermiddag - på vei til å møte Nelson Mandela i Tromsø - innrømmet hun at det var et sterkt øyeblikk.
- Det ble veldig emosjonelt. Samtidig må vi huske på at dette handler ikke om følelser - dette handler om at verdens rike land må forplikte seg juridisk i kampen mot Afrikas fattigdomsproblem, sa den lille, store irske kvinnen til VG på Gardermoen.
Konkret handlet det likevel om følelser i Brussel fredag natt. Da 60000 mobiltelefoner - den moderne utgaven av balladelighterne, men med langt større effekt - lyste opp den europeiske natten under «One», hulket voksne menn på hverandres skuldre, så emosjonelt kraftfullt var det.
Forhåpentlig er også den norske natten blitt tilstrekkelig mørk til at effekten blir tilsvarende når U2 kommer til Valle Hovin i slutten av juli.
En slik seanse som U2 viste midtveis i går, er vanskelig å toppe, hvilket de da heller ikke klarte i ekstranumrene. Likevel er det sjelden man føler seg mer meningsfull på konsert enn etter å ha opplevd Bono og U2 på nært hold. Verdens største band? Utvilsomt!
STEIN ØSTBØ