Gripende gisseldrama blir meningsløs pyro-action.
Bruce Willis er en gudbenådet aktør for de mørke og hardbalne genrer, med dyp av troverdighet som han nå og da gjør bruk av. Gjerne i svært korte partier. Som her.
Gisseldramaet «Hostage» åpner med en liten bihistorie like intens som løfterik: Den siste fase av et tragisk familiedrama - forbilledlig foto-løst og tonsatt - der Willis går gjennom fasene fra dreven forhandler til traumatisert taper på få minutter. Konsist, seriøst og lovende. Kan det være at vi skal få se gisseldramatikk av faktisk meningsfull kaliber?
Nei da. På intet vis.
Politiveteran Willis flytter nå fra storbyen til en fredelig liten plett i fjellene - der et nytt gisseldrama oppstår. Familien som rammes, er i seg selv besnærende mystisk. Men mennesker er ikke hva denne filmen bryr seg om. I stedet utstyres Willis med dobbel agenda og egne motiver à la TV-serien «24», mens historien går i stå og de logiske brister tårner seg opp til himalayiske dimensjoner.
Når det hele ender i et riktig kjedelig pyro-jippo, har man bare ett gjenværende engasjement: at så spennende musikkvalg og så mye håndverksmessig skikkelighet er kastet bort i så ubrukelig hensikt.
ELLEN MARGRETHE SAND