Svein Berge og Torbjørn Brundtland tar bare et forsiktig skritt videre med sin annen plate.
En knapp måned før den offisielle utgi «The Understanding»; en plate som på ingen måte overrasker, men som bærer duoens klare elektroniske signatur, samtidig som den kjæler mer med ambiente og atmosfæriske landskap enn på forgjengeren, «Melody AM».
Her er låtene (med forbehold om at låtene stemmer med den offisielle utgivelsen):
«Triumphant». Vakker etyde-åpning med klassisk tilsnitt. Instrumentalen har en unik sårhet med filmatiske anslag.
«Only This Moment». Singlen som tidligere er anmeldt til terningkast fire i VG. Luftig låt, varmt produsert og flott gjestevokal fra Kate Havnevik.
«49 Percent». En litt rykkete og monoton låt instrumentalmessig som løftes av vokalist Chelonis Jones' lyse vokal. Vokser seg stor og groovy etter hvert.
«Boys». Nok en sang som vokser sakte når lydbildet brettes helt ut, selv om starten er både mørk og skisseaktig. Instrumental som sliter med full forløsning.
«Follow My Ruin». Mangelen på umiddelbarhet preger "The Understanding". Her er imidlertid unntaket; En svært funky, perkusjonstung og atmosfærisk sommerlåt med den karakteristiske hviskesyngingen som gutta virkelig patenterer på denne platen. Burde aspirere til single-valg.
«Beautiful Day Without You». Nok en hviskesang. Forsiktig lydbilde som av en eller annen grunn får meg til å tenke på nordlyset. Likevel en av platens mest kulisseaktige låter.
«What Else Is There». Platens klart beste - og mest overraskende - spor. Karin Dreijer synger denne mørkt fengende og dramatisk arrangerte låten med en innlevelse og et særpreg som ellers savnes.
«Circuit Breaker». Oppjaget og hektisk, men med insisterende bass og en nydelig melodilinje. Den låten som har det klareste Röyksopp-avtrykket slik vi kjenner det fra forrige plate.
«Alpha Male». Platens lengste (åtte minutter). Åpnes og avsluttes et sted mellom Pink Floyd og Alan Parsons Project, men er midtveis en fullblods dansegulv-killer med heftig pulsslag-bass. Sikker live-favoritt i sommer. Hypnotiserende!
«Someone Like Me». Naken og enkel, nesten naivistisk i formen. Sliter med forløsningen og blir for repeterende til å markere seg positivt.
«Dead To The World». Gutta sier farvel med nok en låt full av ambiente stemninger. En vakker tankeflukt og en verdig avslutning.
STEIN ØSTBØ