Raseri og sorg ispedd fremtidshåp er settingen i denne småmuntre filmen med vemodige undertoner.
Det er den erfarne skuespiller Joan Allen som tilraner seg vår oppmerksomhet det meste av filmen. Som forstadsfrue med fire barn i tenåring/college-alder briljerer hun som rasende, delvis slem, grusomt selvopptatt og dypt såret mor.
En dag forsvinner ektemann, tilsynelatende med sin svenske sekretær. Igjen sitter familien med en rusten fasade. Inn fra sidelinjen, via bakdøren, ankommer en bekjent, en alkoholisert tidligere baseballspiller som aller nådigst får kjøre sitt ukentlige talkshow på en lokal radiokanal. Med andre ord: en ideell drikkepartner for mor.
Kevin Costner og Joan Allen står til troende i fremstillingen av to voksne mennesker som ikke prøver å gjøre seg bedre enn de er.
Filmen unngår ikke klisjeer og litt gjennomtygde løsninger. Men den flyter godt på et veldreid manus som freser til med sylskarpe replikker, servert av en forurettet og selvsentrert kvinne. Joan Allen utleverer henne med bravur!
Innsiktsfullt viser den også de turbulente kast i forholdet mellom den enslige moren og døtrene. Kjærlighet og raseri veksler like hurtig som en vårdag i april, og de ulike fasetter kommenteres med bittersøt ironi.
BORGHILD MAALAND