Thriller der fysisk og psykisk reise i tid og sted veves sammen på en etter hvert altfor søkt og omstendelig måte.
Adrien Brody fikk en velfortjent Oscar for sin rolle som jøde i Warszawa-ghettoen i «Pianisten». Hans følsomme uttrykk, hans evne til å være jaget og vaktsom kommer til sin rett også i «The Jacket».
Som sersjant i Golf-krigen i 1991 blir Jack Starks (Brody) skutt ned av en unge. Han overlever så vidt, mister hukommelsen og hjemsøkes av traumer. Som om ikke det var nok, havner han i en situasjon der han stilles til ansvar for drapet på en politimann. Starks' minne er blankt; psykiatrisk institusjon er neste stopp. Og der regjerer en psykiater med det de fleste av oss vil oppfatte som fryktinngytende metoder. Det innebærer blant annet lengre opphold fastbundet i en skuff i sykehusets likkjeller.
Dermed ledes vi inn på en fascinerende tur mellom fantasi og virkelighet, mellom fortid, nåtid og fremtid. Filmen lefler med hjernens muligheter og våre potensielle evner til å endre vår egen fremtid - nettopp gjennom glimt inn i fremtiden. Et ikke ukjent tema i filmens verden, og i mange tilfelle et tankevekkende eksperiment.
I «The Jacket» fungerer det bare delvis. Historien har gode thriller-elementer og antydningsvis besnærende mystikk, men blir etter hvert noe innfløkt og pompøs i sine sprang mellom tidsaspektene.
Keira Knightley er nokså endimensjonal i uttrykket, men likevel en troverdig hjelper for den hjemsøkte Brody. Kris Kristoffersons rolle som gåtefull og streng psykiater forblir nettopp gåtefull i en film ikke helt uten pirrende elementer om sinnets irrganger.
BORGHILD MAALAND