Kaster særpreg over bord til fordel for anonymitet.
I Vamp er Vidar Johnsen en særegen bestanddel av et band med en klokkeklar signatur - alene, på engelsk, sklir han dessverre inn i en overbefolket kraftpop-genre med sterke retro-følelser som glemmer sine elever så altfor fort. Det er intet galt med retro-følelser, bare låtene er gode nok og de settes inn i en ny kontekst, slik at de blir vesentlige, men dette får jeg sjelden øye på her. I Johnsens tilfelle går nostalgien helt tilbake til den overproduserte amerikanske softrocken på åttitallet, vekselsvis til den melodiøse pop-grønsjen ti år senere. Her høres det altfor godt at Vidar Johnsens medmusikanter kommer fra like retro-glade Span. Vidar Johnsen har en stemme som jeg aldri trodde jeg ville kalle identitetsløs. Før nå.
STEIN ØSTBØ