Jeg må innrømme at dette spillet er med på å realisere en av mine våteste drømmer. Å være enerådende herre over en festning anno 1100, er fantasien jeg gikk rundt med mens de andre barna ville bli brannmenn og politi.
Fabelaktig nok plugger «Stronghold 2» meg inn i rollen som herre over en slik festning, og overlater meg alt ansvaret en slik stilling ville bringe med seg.
Og i ansvar ligger det mengder frustrasjoner, noe «Stronghold 2» ikke ser ut til å gå av veien for å skjule. Pass på håret - du kommer til å rive det ut!
Historien begynner i det små. I nesten en slags Monty Python-aktig stil starter du med en liten festning, som på avstand helt sikkert ville sett ut som «only a model» for et knippe eventyrsøkende riddere. Og riddere er det nok av her også.
Ved å enten gå veien gjennom to av kampanjene - krig og fred - eller at du velger å bygge fritt og uten restriksjoner (i typisk «SimCity»-stil), skal du gradvis gjøre en tom jordlapp om til en levende landsby full av landsbyidioter.
Her må det bygges alt fra bondegårder til tavernaer, og i ekte «The Settlers»-ånd henger alt sammen i en slags evig sirkel av økonomisk liv.
Bøndene lager mel som må til mølla for å kvernes, før den igjen ender opp hos bakeren som lager deilig deig ut av det hele. Der etter kan det ende opp på ditt herskapelige middagsbord, eller det kan mette dine sultne innbyggere.
«Stronghold 2» er et sammensurie av bygninger og instanser som henger sammen. I begynnelsen kan det være plent umulig å vite hva som trenger hvilke ressurser, samtidig som du må sjonglere alt fra soldater til kriminelle som skal ha straff.
Innbyggerne dine tar på seg en rekke jobber utifra hva du bygger. Galgen må på plass, og sammen med rettsbygningen og klubbhuset for torturister kan vaktene dine fakke mat-stjelende skurker og henrette dem på en passende måte.
Her er det nok av drittjobber. Bokstavlig talt for stakkaren som reker mellom bygningene for å samle «gong» - det vi nordmenn kjenner best som «dritt».
Å bygge opp en militærmakt står også sentralt, og med enkle museklikk oppretter du kraftige bymurer som skal holde invaderende styrker utenfor. Men pass på! Både stiger og katapulter kan føre til en besynderlig slutt for ditt herredømme.
Å joda, «Stronghold 2» er fullt av herlige små detaljer som «SimCity» bare kunne drømt om å bære på. Det er skrekkelig morsomt å se hvordan dine underernærte undersåtter skyter mellom bygningene for å utføre sine daglige gjøremål.
Underlig nok er det likevel mye urealisert potensiale i «Stronghold 2». Du kan ikke bygge veier, plante trær eller endre på terrenget. Statistikker finner du omtrent ikke, og spillet stikker ikke særlig mye dypere enn det du kan se på skjermen.
Men det er kanskje ikke så rent lite. «Stronghold 2» bobler riktig nok av liv, og etter hvert som festningen tar form blir det stadig mer interessant å se på.
Dessverre plages spillet av en vaklende grafikkmotor. Nydelig er det ikke, og når det i tillegg ender opp med å hakke og hikke (selv på de kraftigste maskiner) så fort byen din kommer opp i en respektabel størrelse, blir det problematisk.
Som så mange spill faller «Stronghold 2» litt til kort for sine egne ambisjoner. Det er stort og detaljert, men grafikkmotoren greier ikke å dra på det. Samtidig vil mye ha mer, og til tross for mange byggemuligheter er det mye som mangler.
Til tross for skuffelsene er «Stronghold 2» spennende, interessant og - ja, faktisk underholdende. Utviklerne er definitivt på rett spor, og neste innslag blir kanskje den gralen av et strategispill dette hadde potensiale til å bli.
Jeg ser i hvert fall med håpefulle øyne mot et eventuelt «Stronghold 3».