Fred Durst tilbake i sitt rapcore-utgangspunkt - uten å overbevise.
Med Wes Borland tilbake på gitar tar Fred Durst sitt Limp Bizkit med på en brutalt enkel riff-ferd gjennom sin egen historie. Det betyr at tempoet og raseriet er viktigere enn låtene, hvilket er denne platens store svakhet - med unntak av den frenetiske «The Truth».
Utover denne degraderer Limp Bizkit seg til et annenrangs Rage Against The Machine, og Dursts slagord-tekster er fremdeles til tider like pinlige som han selv er en helt middelmådig fremfører av dem. For meg kan Limp Bizkit egentlig bare slutte å gi ut plater.
STEIN ØSTBØ