«Star Fox», kjent som «Star Wing» her i Europa, var en av killer-titlene på Super Nintendo Entertainment System. «Star Fox 64», «Lylat Wars» i Europa, blir av mange hyllet som et av de beste Nintendo 64-spillene.
I 2002 debuterte serien på Gamecube med «Star Fox Adventures», et spill som fjernet seg fra det skyteglade opphavet og i steden leverte et episk, koselig og spennende actioneventyr med begge bena plantet på denne siden av tusenårskiftet.
Nå som den barske reven Fox McCloud vender tilbake til den originale formelen med «Star Fox: Assault», er det mange spørsmål som umiddelbart gjør seg gjeldende:
Hvor mye REVslikking måtte Namco gjøre for å få ta over serien? Hvis spillet var sminke, ville det vært REVlon? Vil Nintendos REVisor være i ekstase over hvor mye penger han må bokføre? Eller vil spillere trekke på skuldrene og anse serien som REVnende likegyldig anno 2005?
OK, jeg tror jeg stopper der.
I «Star Fox: Assault» møter du uansett Fox og hans uredde kompanjonger på ny. Gjennom en serie oppdrag, noen av dem i verdensrommet bak spakene på kampskipet Arwing, andre til fots og i kjøretøy på bakken, skal du slå tilbake angrepet fra aliens med onde intensjoner.
Spillbarheten er svært lik den du fant i «Lylat Wars». Historien er uvesentlig, det handler i steden om å skyte så hurtig og treffsikkert som mulig på hvert enkelt brett for å få høyest mulig poengsum.
Det kunne ha funket det, på en nostalgisk og deilig retro-måte. Noe for eksempel det glimrende «Panzer Dragoon Orta» briljerte med på Xbox, og som også «Star Wars: Rogue Squadron II» klarte å få til.
Men skillet mellom retro-kult og gammeldags er farlig tynt. Og «Star Fox: Assault» er mer enn noe annet et godt eksempel på at spillindustrien faktisk går fremover.
Spillet er nemlig planet med begge ben, hender og hode dypt i 1997, året «Lylat Wars» kom ut. Der hvor spillserier som «Metroid» og «Resident Evil» har gjort særdeles vellykkede oppgraderinger for å tilpasse seg dagens spillstandard, står Namco med lukkede øyne og fingrene i ørene mens de roper «LALALALALALA!».
Det føles i det hele tatt som om jeg spiller et Nintendo 64-spill, en mye bedre grafikk til tross. Og selv om det på ingen måte behøver være negativt, holder det strengt tatt med én «Lylat Wars».
Når oppdragene til fots i tillegg er på grensen til å være elendige og spillet kan rundes på fem-seks timer, snakker vi i sum om et høyst ordinært og uengasjerende spill.
«Star Fox: Assault» er til tider passe underholdende når man er i verdensrommet og plaffer løs, noe som nok vil føre til mange nostalgiske smil hos fans av serien, og som sørger for at spillet ikke er en katastrofe.
Men noen REVolusjon, det er det på ingen måte snakk om.
Sorry.