Mye kan fikses på eller rettes opp i et platestudio, men selv ikke produsenter kan trylle, heldigvis. Her er årets Idol-samlealbum. Det er bedre enn fjorårets Idol-utgivelse, uten at det egentlig betyr så mye fra eller til, er jeg stygt redd for.
Kvaliteten på årets Idol-deltagere er bedre enn i fjor. Derom hersker liten tvil, men flesteparten har neppe det som skal til for å bli et reelt pop-idol.
Undertegnede hadde også den tvilsomme ære å anmelde fjorårets Idol-album. Da ble alt som måtte minne om eventuelt særpreg og individualitet effektivt kvalt og druknet i en uinteressant, syltynn og smakløs suppe av platt, flat og kjønnsløs
lyd.
Slik er det heldigvis ikke i 2005.
Produksjonen er bedre og mer gjennomarbeidet, selv om deltagerne eksisterer i et slags vakum, fordi TV2-programmet representerer en unntakstilstand hvor vanlige krav til en utgivelse skyves til side.
Det finnes nemlig mange låter på "Idol 2005" som aldri hadde blitt utgitt av Sony BMG Music, hadde det ikke vært for den kollosale suvernir-faktoren som vil drive albumet mot toppen av VG-lista.
Albumet innledes med Idol-finalistene i samlet flokk på en låt som symptomatisk nok heter "Dreaming" og er skrevet av Idol-dommer David Eriksen, uten at jeg blir slått i bakken av den grunn.
Derimot imponerer Eva Weel Skram - som vanlig, hadde jeg nær sagt, med selvkomponerte og nydelige "A Potion of Lust" som viser at hun er den av deltagerne som er kommet lengst som artist.
Imponerer gjør også Jorunn Stiansen med spretne og pumpende "Irresistible", hvor hun beviser at hun har en røff, men følsom stemme som kler groovy sanger.
Alejandro Fuentes kiler seg inn i øret med en stemme som kan smelte selv de mest hardbarkede. Han er bare guttungen, men synger kattemykt på "When Love Found A Voice" med en innlevelse, følelse og plenty med ungdommelig uskyld.
Skiller seg ut på alle mulige måter gjør også Tone Damli Aaberge som synger elegant, innsmigrende og sensuelt på den dovne jazz-balladen "Crazy".
De resterende - David Bakke, Erik Flaa, Christian Stenseng, Malin Pettersen, Andrea Gjendem Brændvik, Cindy Hovde, Mari Vestbø og Bjørn Olav Edvardsen, kommer ikke så heldig ut av det. Kanskje skyldes det feil låtvalg, mangel på rutine eller at de rett og slett ikke holder mål når alt kommer til alt.
Denne gangen er alle de usikre faktorene ryddet unna. I studio har de hatt rutinerte produsenter og omgivelser som kan kontrolleres. Til syvende og sist handler det om talent, guts, instinkt og stemme.
Målt mot alle andre regulære utgivelser er "Idol 2005" en totalt meningsløs utgivelse, vel og merke for alle andre enn de rundt 800.000 som lojalt følger "Idol" på TV.
ESPEN A. HANSEN