Et voksent, incestuøst søskenpar tvinges ut på mørk odyssé for å overleve i et Europa i en udefinert nøds- og unntakstilstand.
«Grimm» er løst basert på Brødrene Grimms «Hans og Grete», men er intet eventyr for de små. Ordet Grimm var ikke bare det felles etternavn til de to tyske forskere og folkeminnesamlere Jakob og Wilhelm, men betegner også uhygge og forbitrelse. Og det tyter også frem gjennom denne odyssé, som er henlagt til et Europa i en ubehagelig, udefinert unntakstilstand av kulde, primitivitet og øde byer og landskaper.
Denne films «Hans og Grete» heter Jacob og Marie, er et ungt søskenpar med et sterkt antydet incestuøst forhold som aldri spilles åpent ut. Men som i høy grad er brensel for en latent og dødelig sjalusi.
På vedsanking i en mørk nederlandsk skog blir de to voksne «barn» forlatt av sin far, går seg vill og forstår at de er fordrevet fra et hjem der foreldrene ikke lenger kan fø dem. De må klare seg selv, noe de synes dårlig i stand til. Kursen settes mot Spania, der det iallfall ikke er kaldt. Der tas de to inn i et herskapshus på landet, hvor de pleies vel av et herskap med skjult agenda.
En tone av mørk absurditet hviler over filmen, der mørk humor gir et og annet takknemlig pustehull. Det tåkelagte og udefinerbare - som i enda sterkere grad preget regissørens gjennombruddsfilm «Utkantfolk» fra 1992 - både frastøter og appellerer. Interessant er «Grimm» avgjort.
Men de helt meningsfylte dyp greide denne anmelder ikke å fornemme.
ELLEN MARGRETHE SAND