Jeg har aldri hatt sansen for Åge Aleksandersens hang til raljering - i dette tilfellet hundreårsmarkeringen og den evig tilbakevendende (og naive) politikerhetsen. Satirisk har den gode viljen alltid stått i veien for selve utførelsen. Samtidig er dette blitt et sentralt trekk i Åges folkediktning, men også ført til at han har hatt problemer med å levere et helhetlig album. Det er også ankepunktet hos «To skritt frem».
Refseren Åge er bedre, den beske og tankevekkende Åge som mer antydende setter fingeren på generelle verdensproblemer, slik han gjør på en storpolitisk måte i «Bak slør» og «Guantanamo», der Stina Moltu (Quintrophenia, Supervixen) bidrar med perspektivskapende, spinkel stemme. Likevel er det ti år siden Åge skrev sin siste hundre prosent vellykkede samfunnsrefs, om Svanviken-overgrepene mot hans eget folk, taterne, i «Ved svanens vik».
Aller best er Åge på de nære ting. Døden og kjærligheten. Der treffer han stadig oftere innertier. Countryvalsen «Du» er direkte vakker, og avsluttende «Skyggeland» - om døden - legger seg tematisk helt inntil et fulltreff fra en (nesten) jevngammel kollegas plate fra i fjor, «Vinterland» fra Bjørn Eidsvågs «En vakker dag».
Musikalsk gjør ikke det gjenforente Sambandet altfor mye vesen av seg før på den flotte ekstraplaten «4 skritt tilbake», som for alvor avslører hvilke klassiske melodier Åge Aleksandersen har skrevet. Ekstraplaten gjør at Åges nye utgivelse på en måte blir en noe svakere oppfølger til hans karrieremessige høydepunkt, «Dains me mæ» i 1982. Åge har dessuten gjort det til et varemerke og rippe fra sin egen riffkatalog - her er «Levva livet»-introen til tittelkuttet det mest fremtredende.
Det begynner å bli en kjent formel for Åge, dette her - syv låter å nikke anerkjennende på hodet til, og tre låter til å riste det samme hodet beklemt.
STEIN ØSTBØ