Det er gjort utallige forsøk på å beskrive grusomhetene i andre verdenskrig.
På spillfronten plasserte «Medal of Honor» deg som en livredd soldat under landgangen på Normandie-kysten, «Call of Duty» blandet Hollywood-action med menneskelig drama og «Battlefield 1942» filtrerte bort dramaet og fokuserte på flerspilleropplevelser.
Du har til og med et massivt onlinespill, «WWII Online», som gjenskaper slagene fra andre verdenskrig hele døgnet på Internett.
Men som interaktiv opplevelse, er det ingen som har forsøkt seg på den nære, menneskelige og intense beskrivelsen du finner i blant annet filmen «Saving Private Ryan» og TV-serien «Band of Brothers».
Ja, før nå, altså.
«Brothers in Arms» forteller historien om sersjant Matt Baker og hans tropp, som kaster seg ut over det franske bondelandet i fallskjerm under invasjonen av Normandie.
Hver og én av dine medsoldater har sin egen personlighet, og hensikten er at du skal knytte stadig sterkere bånd til disse underveis i spillet. Du skal bry deg om de lever eller dør, dette handler ikke om å nedkjempe nazistene på egen hånd.
Du får tilgang til et enkelt grensesnitt for å kommandere troppen din til å gå dit du peker, angripe bestemte mål eller dekke deg mens du kommer i bedre posisjon på flanken til fiendene.
Du kan til og med sette spillet på pause og få en oversikt over området rundt deg, med fiendenes posisjoner og det hele.
Som actionopplevelse, ligger «Brothers in Arms» svært tett opp til «Medal of Honor» og «Call of Duty». Har du sansen for disse, er sjansene store for at du vil like dette også.
Selv mener jeg «Brothers in Arms» faller mellom alle stoler. Rent teknisk og spilldesignmessig er det ingenting i veien - det ser pent ut og spillbarheten sitter.
Men actionelementene oppleves som en ren gjentakelse av «Medal of Honor» og «Call of Duty». Andre verdenskrig føles rett og slett oppbrukt som spilltema - etter utallige timer som soldat i lignende spill, opplevde jeg faktisk at jeg kjedet meg i store deler av «Brothers in Arms».
Satt direkte opp mot tidligere spill i samme sjanger, er ikke «Brothers in Arms» noe særlig dårligere. Men når man har spist to-tre iskremer med sjokolade på rad, skal det litt til for å klare én til, hvis du skjønner hva jeg mener.
Strategielementene blir i tillegg mer et parantes enn en betydelig berikelse til spillbarheten, det er alt for simpelt til å bli noe mer enn en forstyrrelse i kampens hete.
Flerspillerdelen er heller ikke verdt mange utropstegn. Konseptet er forfriskende - i steden for gigantiske kamper med flere titalls spillere, er maksimalt antall spillere her fire, to på hvert lag. Hver spiller får tilgang til noen datastyrte soldater du kan gi ordre til, som i enspillerdelen, og i praksis skal det ene laget utføre et oppdrag, mens det andre laget skal forsøke å hindre oppdraget i å bli utført.
Men jeg kan bare ikke se noen grunn til at dette skulle være mer morsomt enn flerspillerdelen i spill som «Call of Duty» og «Battlefield 1942».
Det mest betegnende for «Brothers in Arms» er derimot at sangen med samme navn på 6 minutter og 59 sekunder klarer å levere et inntrykk av krig som i langt større grad treffer hjerteroten. Og at det er milevis unna de hjerteskjærende opplevelsene i «Saving Private Ryan» og «Band of Brothers».
Jeg vil kanskje ikke gå så langt som å si Gearbox er «fools», men de mislykkes allikevel i det viktigste målet de har satt seg fore:
Det å få deg til å bry deg om dine medsoldater i spillet, å bygge opp en opplevelse som spiller på båndene mellom dine krigsbrødre. Dialogen er alt for platt og den såkalte personligheten deres er papirtynn.
Det er ingen tvil om at menneskelig drama og interaksjon med andre roller kommer til å ha langt større betydning for spillopplevelser enn det har i dag, og jeg applauderer alle som er villige til å forsøke.
Men det å sprøyte inn drama i spill er vanskelig. Og når man forsøker og feiler, blir fallhøyden stor.
PS! «Brothers in Arms» er også ute på PS2 og Xbox, men det er kun PC-versjonen som er testet.