Med et navn som spiller mistenkelig mye på en viss TV3-serie (eller er det bare meg som fantaserer?), skal «The Urbz: Sims in the City» kave seg vei inn i fjortisenes hjerter. For det er hovedsakelig denne målgruppen spillet kommer til å appellere til.
Kort forklart er «The Urbz» en forkortet, forenklet og foryngret versjon av «The Sims»-spillene. I håp om å nå et ungt publikum, avgir det en slags anstrengt «kulhet» av den typen du forventer når slitne 40-årige nerder skal lage et «kult» spill.
Og på en eller annen måte må de ha fått Snoop Dogg med som manusforfatter. Maken til «shizzle», «xizzle» og «mizzle» har jeg aldri sett. Dette er språklære for ungdommen!
Nok om det. «The Urbz» prøver i hvert fall ikke å skjule hva det er.
For dette er en slags avansert utgave av Tamagotchi. Du husker vel Tamagotchi? De litt irriterende - nei, svært irriterende - dingsene alle og enhver (samt tantene deres) gikk rundt og bar på. Målet var å mate og oppfostre små elektroniske kjæledyr.
«The Urbz» ligger et sted i den gaten. Du lager din egen Urbz-figur som du må lede gjennom et nokså lavpannet eventyr rundt i betongjungelen som er Miniopolis.
Underveis skal du spise, sove, dusje, snakke med andre og generelt more deg. Mer eller mindre akkurat som i «The Sims»-spillene. Her er det likevel langt mindre strategisk. Tid betyr ikke så mye, og fokuset ligger langt mer på utforsking av områdene.
Og i motsetning til PC-spillene hvor figuren på en magisk måte forsvinner ut i eteret når vedkommende går på jobb, er jobben i «The Urbz» på mange måter spillets bærebjelke. Små minispill krydrer spillopplevelsen, av typen vindusvasker og gateartist.
Faktisk fungerer dette veldig godt. Det er en morsom måte å tjene penger på.
«The Urbz» fyller en nisjé som består av få spill. Det er en opplevelse litt utenom det vanlige, og selv om det er forholdsvis gjennomsiktig og tynt, er det noe den yngre garde, i hvert fall en liten stund, sikkert vil synes er «fet» og «schpaa».
Sa jeg det riktig?