Dessverre er «Spider-man 2» et spill av motsetninger. Her finner du en mengde av gode elementer, slik som fabelaktig grafikk og herlige kontroller. Samtidig tvinges det på kne av frustrerende baner og en altfor kort spilletid.
Det første som slår deg når du drar igang, er det imponerende visuelle uttrykket. Dette er på alle måter en plattformer sett fra siden, av typen du sansynligvis er vant til, men foredler det hele med tredimensjonale miljøer som sprudler av liv og farger.
Og i rollen som selveste edderkoppmannen, har du nok av smidige bevegelser å sno deg gjennom banene med. Hopp, heng og klatre på veggen - å styre Spider-man er en ren nytelse.
Samtidig gjør «Spider-man 2» forholdsvis god bruk av de tekniske egenskapene til Nintendo DS. Når du skal slåss mot kjempene kan du bruke DS-pennen, og mye nyttig informasjon samles på skjermen under for maksimal oversikt.
Det er bare så ufattelig synd at den nederste skjermen ikke gir deg et slags mini-kart. For banene i «Spider-man 2» er kriminelt lite oversiktlige.
Dette er et studie i frustrasjon, av den sørgelige typen der det føles som utviklerne stikker kjepper i hjulene dine fordi de ikke vil at du skal merke hvor kort spillet egentlig er. For kort er det.
Jeg ville så gjerne rope hurra for «Spider-man 2», men sitter nok igjen med et skjevt smil. Hadde kvaliteten vært jevnere, og fokuset på et morsom og langvarig opplevelse hadde fått like mye oppmerksomhet som grafikken og stilen, ville «Spider-man 2» nådd langt.
Det er trist å være vitne til et såpass bortkastet potensiale.