Varmt og vitalt om ung manns tornefulle vei ut av heroinmisbruket - i tragikomedie av beskjedent format, men høy kvalitet.
Denne spill levende skildring av en rufsete herres møysommelige avvenningskamp og vei tilbake til det såkalte «vanlige liv» burde toge inn over Kino-Norge med pauker og basuner. I stedet smyger den seg blygt inn på tre små kinoer (Oslo, Bergen, Kristiansand), for så forhåpentligvis å gjøre sin solide rundtur over landet.
Ikke et gram sår autentisitet går tapt i filmens humørfylte og oppfinnsomme form. Tvert imot bringer den enhver avvenningskamps mørke fallgruver tett innpå livet, samtidig som den befordrer den dypeste sympati for en kar full av sin beste vilje, men med alle odds mot seg.
Filmens Daniel er rundt de 40, hans fangenskap og forfall har åpenbart vart lenge. Idet vi trer inn i hans liv løper han som et piska skinn ut fra et øde sauefjøs, der han har gjennomgått avvenningens første, hylende fase etter selv å ha bedt egnens trauste sauebønder stenge ham inne.
Nå gjenstår det enda vanskeligere: Langsom gjenoppbygging mot «normalitet» i en slumaktig, liten leilighet. Til hjelp har han 10 «knagger» og trappetrinn han har hengt alt sitt mot opp på - et sett regler som han gjør til sin lov.
Filmtonen og virkemidler - en frisk blanding av drama og animasjonseffekter - gir assosiasjoner til så vel Monty Python som Darren Aronofskys dommedagsmørke «Requiem for a Dream». Da som sistnevntes lette og meget, meget lyssterkes motsetning og «positiv».
Filmformen er her usedvanlig viktig, der den inngår fullstendig enhet med Daniels ups-n'-downs og hans langt fra kronologiske fremskritt.
En meget ung, meget grepa dame som Daniel bare motstrebende slipper inn på seg, blir den himmelsendte, hjelpende engel Daniel aldri noen gang har trodd på.
Munterhet er ingen hindring i en prediken av håp, tro og kjærlighet, som denne blyge film ikke et øyeblikk finner på å påberope seg. Men som aldeles usentimentalt er dens essens.
ELLEN MARGRETHE SAND